Den franske revolusjonen

Årsaker — hvorfor brøt det ut i Frankrike?

Frankrike under Ludvig XVI var ikke det mest undertrykte landet i Europa, men det opplevde en unik kombinasjon av finansielle, sosiale og ideologiske presspunkter som verken Storbritannia eller Habsburg-rikene hadde i samme grad.

• Finanskrise. Frankrike var nær konkurs etter syvårskrigen (1756–63) og særlig etter støtten til USAs uavhengighetskrig. Adelens og kirkens skattefritak gjorde statens inntekter umulige å øke uten å bryte ned standsprivilegier.
• Standssamfunnets stivhet. Tre stender — geistlighet, adel, tredjestanden — var formelt likeverdige i stenderforsamlingen, slik at borgerskapet og bondemajoriteten alltid kunne overstemmes. 98 % av befolkningen var i tredjestanden.
• Opplysningstidens ideer. Voltaire, Rousseau, Montesquieu og Diderot hadde i flere tiår kritisert eneveldet, kirken og standssamfunnet. Salongkultur, leseklubber og pamfletter spredte tankene helt ned i håndverkermiljøene.
• Konkrete utløsere. Dårlige avlinger 1788, høye brødpriser, fyrsten kalte inn stenderforsamlingen for første gang siden 1614 for å redde finansene.

Hendelsesforløpet 1789–1799

1. 1
   Mai 1789 — Stenderforsamlingen åpner i Versailles. Tredjestanden krever avstemning per hode, ikke per stand; nektet.
2. 2
   17. juni 1789 — Tredjestanden erklærer seg som Nasjonalforsamling og avlegger ballhuseden 20. juni: ingen vil forlate Versailles før Frankrike har en grunnlov.
3. 3
   14. juli 1789 — Bastillen stormes; en symbolsk seier over eneveldet. Lansering av landsbygdens «Store frykt» og adelens flukt.
4. 4
   August 1789 — Erklæringen om menneskets og borgerens rettigheter; feudale privilegier opphevet 4. august natten.
5. 5
   1791 — Grunnlov: konstitusjonelt monarki, kongen som lovbundet utøvende makt, sensuskravsbasert stemmerett.
6. 6
   1792–1793 — Krig mot Østerrike og Preussen, kongen avsatt og henrettet januar 1793. Republikken proklamert.
7. 7
   1793–94 — Jakobinerstyret og terrorvelden under Robespierre, «Velferdskomiteen»: opp mot 17 000 henrettet ved giljotinen, totale maksimumspriser, borgerkrig i Vendée.
8. 8
   1794 — Termidor-statskuppet 27. juli: Robespierre selv giljotinert.
9. 9
   1795–1799 — Direktoriet — en korrupt, ustabil republikk. Hærene under nye generaler vinner internasjonalt; Napoleon Bonaparte vender hjem fra Egypt og kupper makten 18. brumaire (9. november) 1799.

Tre faser — fra liberal til radikal til reaksjonær

Etter Termidor 1794 (Robespierres fall) drar revolusjonen seg gradvis tilbake mot et borgerlig, mer konservativt regime. Direktoriet er ustabilt, korrupsjonen omfattende, og hæren — den eneste fungerende statsinstitusjonen — blir politisk avgjørende. Napoleon fyller vakuumet i 1799.

Hva endret revolusjonen i Frankrike?

Innflytelse på 1800-tallets Europa

Eksamenens andre halvdel — «hvilken innflytelse den franske revolusjon har hatt på 1800-tallets Europa» — krever konkrete eksempler. Tenk på revolusjonen som en idémotor som leverte fire eksportprodukter:

• Politiske begreper og symboler. Trikolorens farger, frihet–likhet–brorskap, borgerbegrepet, nasjonal hymne, «venstre» og «høyre» som politiske retninger — alt kommer fra fransk revolusjonspraksis.
• Konstitusjonalisme og menneskerettigheter. Den norske grunnloven av 1814, den belgiske av 1831, den tyske 1849-utkastet — alle har franske spor i maktfordeling, rettighetskataloger og folkesuverenitet.
• Nasjonalisme og folkesuverenitet. Når «folket» blir det legitime grunnlaget for staten, blir nasjonale bevegelser i Tyskland, Italia, Polen og Latin-Amerika en konsekvens. Revolusjonen koblet for første gang massemobilisering til nasjonalstatsbygging via «levée en masse» og folkehærer.
• Radikale ideologier. Sosialisme (Babeuf, senere Blanqui), liberalisme (Constant, Tocqueville) og republikanisme tegner alle sine slektstrær tilbake til 1789. Marx leste revolusjonen som et tidlig kapitlet i klassekampens historie.
• Reaksjon og konservatisme. Skrekken for «1789» drev fram Wien-kongressens orden, Den hellige allianse og Metternich-systemet. Konservatismen som ideologi (Burke) er like mye et barn av revolusjonen som liberalismen.

Grenser og begrensninger

Slaveriet ble formelt avskaffet i 1794, men gjeninnført av Napoleon i 1802. Kvinner fikk ikke stemmerett (Olympe de Gouges' «Erklæring om kvinnens rettigheter» 1791 ble ignorert; hun ble henrettet 1793). Voldsbølgen i Vendée tok mer enn 200 000 liv. For mange europeere ble revolusjonens skrekkbilde et like sterkt argument som dens idealer. Det er denne dobbeltheten som gjør revolusjonen til både inspirasjon og advarsel gjennom hele 1800-tallet.