Napoleons periode (1799–1815) er paradoksal. Et kupp fra en general endte med et europeisk imperium og slutten på det gamle regimet i halvparten av Europa. Wien-kongressen forsøkte å rulle alt tilbake, men kunne ikke fjerne det Napoleon hadde institusjonalisert.
Brumaire-kuppet og konsulatet
Direktoriet (1795–1799) var korrupt og ustabilt. Hærens generaler var den eneste stabile institusjonen, og Napoleon Bonaparte hadde gjort seg bemerket i Italia og Egypt. 18. brumaire (9. november) 1799 gjennomførte han et kupp sammen med Sieyès. Konsulatet ble etablert med Napoleon som førstekonsul, formelt en republikk, reelt et personlig diktatur — understøttet av Joseph Fouchés hemmelige politi og en streng pressesensur som kraftig reduserte antallet aviser. I 1802 ble han konsul på livstid, i 1804 keiser.
Reformer som overlevde nederlaget
Det varigste ved Napoleon var ikke krigene, men de administrative reformene som institusjonaliserte revolusjonen og spredte den til kontinentet:
| Reform | Innhold | Vedvarende effekt |
|---|---|---|
| Code Napoléon (1804) | Borgerlig lovbok: lik for loven, privat eiendomsrett, ekteskap, arv | Modell for sivilrett i mange europeiske land helt frem til i dag |
| Konkordatet (1801) | Forhold mellom Frankrike og pave Pius VII; staten oppnevner biskoper | Statlig kontroll over kirken normalisert; kirkens eiendom forblir statlig |
| Sentralisert administrasjon | Departementer styrt av prefekter utnevnt av staten | Den moderne sentralstaten — kopiert fra Spania til Italia og Rhinland |
| Banque de France (1800) | Sentralbank med eneutstedelsesrett av sedler | Stabil valuta; finansiell suverenitet |
| Lycéer og universitet | Sekulært statlig utdanningssystem | Meritokrati: «karrieren åpen for talentene» |
| Jordbruksreform | Adelens og kirkens jord nasjonalisert allerede 1789–93, nå sikret | Selveiende bønder forblir ryggraden i fransk samfunn |
Napoleon kalte seg «revolusjonens fullbyrder». Reformer som tredjestanden krevde i 1789 — lik for loven, slutten på adelens privilegier, sekulær stat — ble av Napoleon kodifisert i lovbøker som overlevde keiserens nederlag. Det er denne paradoksen som gjør Napoleons innflytelse uunngåelig: han var antidemokratisk, men spredte revolusjonen.
Krigene og Europa
- 11800–1807 Napoleon vinner store seire ved Marengo (1800), Austerlitz (1805), Jena (1806), Friedland (1807). Det Hellige Romerske Rikets nasjon (1806) oppløst. Kontinentalblokaden mot Storbritannia.
- 21808–1809 Invasjonen av Spania og «spanske ulcer»; gerilja som tappet hæren. Habsburgerne beseiret igjen ved Wagram.
- 31812 Den katastrofale invasjonen av Russland. 600 000 menn — mindre enn 100 000 kom hjem.
- 41813 Slaget ved Leipzig («folkeslaget»). En koalisjon av Russland, Preussen, Østerrike, Sverige og Storbritannia knuser Napoleon.
- 51814 Paris faller; Napoleon abdiserer og sendes til Elba. Ludvig XVIII restaureres.
- 61815 «De hundre dager»: Napoleon vender tilbake, beseires ved Waterloo 18. juni, og sendes til Sankt Helena, der han dør 1821.
Bivirkningen av krigene var at de spredte revolusjonens institusjoner: Code Napoléon ble innført i Italia, Rhinland, Nederland, deler av Tyskland. Det Hellige Romerske Riket ble erstattet av Rheinbund (en fransk-kontrollert forbundsstat) og senere det tyske forbund. Selv etter Wien-kongressen var det umulig å gjenetablere den førrevolusjonære orden i sin helhet.
Napoleon tegnet om kartet og satte sin egen familie på de nye tronene — broren Joseph i Napoli og siden Spania, broren Louis i Holland, broren Jérôme i kongeriket Westfalen og svogeren Murat i Napoli. Men fransk dominans virket ikke bare gjennom direkte kontroll; den provoserte også fram reformer hos motstanderne. Tydeligst var dette i Preussen etter det knusende nederlaget ved Jena 1806: reformatorene Stein og Hardenberg avskaffet livegenskapet (1807) og moderniserte forvaltning og næringsliv, mens Scharnhorst og Gneisenau bygde om hæren etter fransk mønster. Slik påvirket Napoleons politikk ulike stater på svært ulike måter — både ved å spre revolusjonens idéer direkte og ved å tvinge fram reform hos dem som ville stå imot.
Wien-kongressen og restaurasjonen 1814–1815
De fire stormaktene — Storbritannia, Russland, Preussen og Østerrike — pluss det beseirede Frankrike samlet seg i Wien fra september 1814. Metternich dominerte forhandlingene som østerriksk utenriksminister, men det er Talleyrand — den franske diplomaten som hadde overlevd både kongedømme, revolusjon og keiserdømme — som fikk Frankrike inn igjen i stormaktskvintetten på likeverdige vilkår.
- ·Legitimitet — gjeninnsetting av «rettmessige» dynastier (Bourbonene i Frankrike og Spania).
- ·Maktbalanse — ingen enkelt stat skal kunne dominere kontinentet igjen.
- ·Kompensasjon — territoriale forskyvninger som kompenserte stormakter snarere enn å frigjøre folk.
- ·Solidaritet — Den hellige allianse (Russland, Østerrike, Preussen) lover å gripe inn mot revolusjon.
- ·Det tyske forbund (Bund) erstatter Det Hellige Romerske Rike — 39 stater.
- ·Norge i personalunion med Sverige (resultat av Kieltraktaten).
- ·Polen i hovedsak under russisk styre («Kongress-Polen»).
- ·Belgia og Nederland slått sammen som buffer mot Frankrike (oppløst 1830).
- ·Italia: Lombardia-Venezia under Østerrike; Bourbonene gjenopprettet i Napoli.
Tradisjonelt har Wien-kongressen blitt sett som reaksjonær — et forsøk på å gjeninnføre 1789-eneveldet. Henry Kissingers «A World Restored» (1957) lanserte en mer positiv tolkning: kongressen sikret 40 år uten storkrig i Europa gjennom skikkelig statsmannskap. Begge har poenger — men husk at restaurasjonens ideologiske grunnlag ikke overlevde lenge, mens dens system av kongresser og diplomati gjorde.
Hva overlevde Napoleon? Hva overlevde Wien?
- Code Napoléon ble videreført i Frankrike, Belgia, Nederland, deler av Tyskland, Italia — og en hel rekke senere koloniserte områder.
- Sentralisert administrasjon med prefektsystem ble normen for moderne europeiske stater.
- Borgerlige rettigheter — formelt likeverd for loven, eiendomsrett — forsvant ikke selv om kongene kom tilbake.
- Nasjonal bevissthet som politisk grunnlag — Napoleons hærer hadde tvunget tyskerne, italienerne, spanjolene til å tenke på seg selv som nasjoner i kamp.
- Stormaktssystemet — Wien-kongressen etablerte den «konsert av Europa» som håndterte konflikter diplomatisk gjennom hele 1800-tallet, inntil sammenbruddet i 1914.
Wien-kongressen klarte i stor grad det den ville: 40 år uten storkrig, gjenoppretting av maktbalansen. Det den ikke klarte, var å rulle tilbake nasjonalismen, liberalismen eller borgerskapets ambisjoner. 1830, 1848 og 1871 viser at de fortrengte kreftene fra revolusjonsårene bare ventet på sin tur.
Napoleon-krigene fikk direkte følger for Norge. Kontinentalsystemet trakk Danmark-Norge inn på fransk side etter at britene tok flåten i 1807; den britiske blokaden kuttet kornimporten og ga nødsår. Da krigslykken snudde, gikk Sverige — ledet av Napoleons tidligere marskalk Bernadotte — inn i koalisjonen mot løfte om Norge. Ved Kiel-freden i 1814 ble Norge avstått til Sverige, men nederlaget åpnet mulighetsrommet for Eidsvoll og Grunnloven 17. mai 1814. Sensurveiledningen for høsten 2025 trekker eksplisitt fram denne koblingen som «en god anledning» i Napoleon-oppgaven.
Redegjør for hvordan Napoleons politikk endret Frankrike og Europa.
Drøft deretter i hvilken grad disse endringene overlevde Napoleons nederlag og Wien-kongressen.