Opplysningstiden er det intellektuelle utgangspunktet for nesten alt annet i pensumet: revolusjonene i Amerika, Frankrike og Latin-Amerika, Norges Grunnlov i 1814, og de tre store politiske ideologiene som dominerer 1800-tallet. Eksamen i Høst 2021 spurte direkte om sammenhengen mellom opplysningstidens politiske ideer og 1814.
Hva var opplysningstiden?
En tverrfaglig idébevegelse i Europa fra ca. 1680 til 1789. Tre prinsipper bandt tenkerne sammen: tillit til fornuften som veiledning, troen på fremskritt gjennom kunnskap og institusjoner, og kritikk av tradisjonell autoritet — særlig enevelde og kirke.
Idéene spredte seg gjennom salongkulturen i Paris, vitenskapelige akademier, frimurerlosjer, kafeer og en eksplosjon av aviser og pamfletter. Encyclopédie under Diderot og d'Alembert (1751–1772) ble selve symbolet på prosjektet — alle menneskelige kunnskaper systematisert i 28 bind.
De sentrale tenkerne
- John Locke (1632–1704) — Two Treatises (1689). Naturretten: alle mennesker har medfødte rettigheter til liv, frihet og eiendom. Samfunnskontrakten: regjeringen får sin autoritet fra de styrtes samtykke; brudd gir rett til opprør.
- Charles-Louis Montesquieu (1689–1755) — De l'esprit des lois (1748). Maktfordelingsprinsippet: lovgivende, utøvende og dømmende makt må holdes fra hverandre for å hindre tyranni. Direkte forbilde for USAs 1787-konstitusjon og den norske 1814-grunnloven.
- Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) — Du contrat social (1762). Folkesuvereniteten: legitim politisk makt utgår fra «allmennviljen» (volonté générale). Mer radikal demokratisk linje enn Locke.
- Voltaire (1694–1778) — den ulydige kritikeren av kirke og statlig intoleranse; talsmann for ytringsfrihet og religiøs toleranse.
- Adam Smith (1723–1790) — Wealth of Nations (1776). Markedets «usynlige hånd»; grunnlaget for klassisk liberal økonomi.
- Immanuel Kant (1724–1804) — «Hva er opplysning?» (1784): «Sapere aude» — våg å bruke din egen forstand. Definisjonen av opplysning som menneskets utgang fra selvforskyldt umyndighet.
Folkesuverenitet, maktfordeling, naturrett, samfunnskontrakt, religiøs toleranse, borgerrett, ytringsfrihet. Hvert av disse blir politisk praksis i USA 1776, Frankrike 1789, Norge 1814.
Opplyst enevelde — et paradoks som virket
Flere fyrster forsøkte å adoptere opplysningstidens reformer ovenfra mens de beholdt eneveldet. Fredrik II av Preussen, Josef II av Habsburg, Katarina II av Russland og Gustav III av Sverige er typiske eksempler. De avskaffet bruk av tortur, reformerte rettsvesen og utdanning, og forsøkte å redusere kirkens makt — men holdt fast på fyrstens absolutte autoritet.
Det opplyste enevelde fikk gjennomslag i deler av Sentral-Europa, men måtte vike for de revolusjonære idéenes mer radikale konklusjon: at suverenitet må ligge hos folket, ikke fyrsten.
Fra ide til praksis: tre revolusjoner
- ·Lockes naturrett og samfunnskontrakt i Declaration of Independence.
- ·Montesquieus maktfordeling i 1787-konstitusjonen.
- ·Religiøs toleranse i First Amendment.
- ·Rolig republikansk eksperiment på trygt territorium.
- ·Rousseaus folkesuverenitet i menneskerettighetserklæringen.
- ·Montesquieus maktfordeling i 1791-grunnloven og Grunnloven 17. mai.
- ·Lockes naturrett som rettighetskatalog.
- ·Norge fikk en av Europas mest radikale grunnlover i 1814.
“Opplysning er menneskets utgang fra sin selvforskyldte umyndighet. Sapere aude — våg å bruke din egen forstand.”
Grenser og kritikk
- Slaveri ble ikke avskaffet av opplysningstenkerne. Locke selv eide aksjer i slavehandelsselskaper; Jefferson eide slaver. Idealene gjaldt formelt alle, i praksis bare hvite, eiendomsbesittende menn.
- Kvinner var inkludert i salongkulturen som verter, men ikke som politiske borgere. Mary Wollstonecrafts A Vindication of the Rights of Woman (1792) forble en periferi-stemme.
- Ikke-europeisk verden ble objektivert eller stereotypisert; eurosentrismen er innebygd i bevegelsen.
- Religiøs reaksjon kom raskt: Burkes Reflections on the Revolution in France (1790) ble konservatismens fundament.
Jonathan Israel har skilt mellom en «radikal» opplysning (Spinoza, materialistisk, republikansk) og en «moderat» (Locke, deistisk, konstitusjonell). Mange historikere mener denne todelingen er for skarp, men den hjelper på eksamen til å vise at opplysningen ikke var ett ferdig program.
Redegjør for kort dei viktigaste politiske opplysningsideane.
Drøft deretter korleis desse ideane påverka utviklinga i Noreg i 1814.