Norge var en del av Oldenborgstaten — det dansk-norske riket under Oldenborg-dynastiet — fra 1380 til 1814. Den siste perioden fra eneveldets innføring i 1660 til Kieltraktaten i 1814 er den umiddelbare bakgrunnen for 1814 og Grunnloven.
Det sammensatte rike
Oldenborgstaten besto av Danmark, Norge, hertugdømmene Schleswig-Holstein, Island, Færøyene og Grønland — pluss kortvarige eiendeler i Nord-Tyskland. Det var et personalunionsrike der den danske kongen regjerte alle deler, men hvert land beholdt egne lover og institusjoner.
Norge hadde tapt sin selvstendighet i 1536 (etter reformasjonen) og ble formelt en dansk provins. I praksis beholdt landet egen lov (Norske Lov 1687), egen rettspraksis og en viss administrativ autonomi gjennom stattholderembetet.
Eneveldet 1660 og dets konsekvenser
I 1660 innførte Frederik III eneveldet etter en krise med adelen. Kongelovenav 1665 var kontinentaleuropas eneste skrevne, fullstendige enevoldsgrunnlov — kongen var «eneveldig, arvelig, høyeste og uavhengig hersker». Adelens politiske makt ble brutt; embetsstanden vokste frem som ny administrativ elite.
For Norge betydde eneveldet en gradvis institusjonell utbygging: et eget rettssystem, stattholder i Christiania, gradvis flere norske embetsmenn (men de fleste fortsatt dansk-utdannet). Forholdet var asymmetrisk — København var sentrum, Norge en ressursrik provins.
Kriger og storpolitikk
- 11611–1613 Kalmarkrigen mot Sverige — første store krig under Oldenborg-dynastiet etter unionsoppløsningen 1523.
- 21618–1648 Trettiårskrigen — Danmark-Norge på protestantisk side; krevende for økonomien.
- 31657–1660 Sverigekrigene — Roskilde-freden 1658 betydde tap av Skåne, Halland, Blekinge til Sverige. Stort tap for riket.
- 41700–1721 Store nordiske krig — Karl XIIs felttog; Sverige knust som stormakt; Danmark-Norge gjenoppretter delvis sin posisjon.
- 51807–1814 Napoleonskrigene — Frederik VIs allianse med Napoleon medfører kontinentalblokade, britisk sjøblokade, sult i Norge.
Økonomi og handel
- Tømmer og fisk var Norges hovedeksport. Trelasthandelen til Storbritannia og Nederland gjorde sør-norske byer som Drammen, Larvik og Christiania velstående.
- Bergverk i Kongsberg (sølv) og Røros (kobber) var statsdrevne; bidro til Danmark-Norges harde valuta.
- Øresundstollen — Danmarks kontroll over inngangen til Østersjøen — var en hovedinntekt for staten.
- Handelsmonopoler begrenset Norges direkte handel: norske handelsmenn måtte ofte gå via danske myndigheter.
Veien mot 1814
Napoleonskrigene utløste den krisen som endte oldenborgstaten i sin gamle form. Frederik VI valgte alliansen med Napoleon i 1807 — delvis tvunget av Storbritannias angrep på København (1801, 1807). Konsekvensene:
- Britisk sjøblokade strupte handel og kornforsyning til Norge.
- Hungersnød i deler av landet 1812–13.
- Storbritannias allianse med Sverige (etter at Bernadotte ble svensk kronprins 1810) ga Sverige Norge som krigsbytte.
- Etter slaget ved Leipzig 1813 var Danmarks skjebne beseglet: Kieltraktaten 14. januar 1814 avstod Norge til kongen av Sverige.
Oldenborgstaten endte i sin gamle form. Danmark beholdt hertugdømmene (frem til 1864), Island, Færøyene og Grønland. Norge fikk sin egen grunnlov og union med Sverige.