Mellom 1859 og 1871 ble Europas kart tegnet om: Italia samlet under Piemonte og Tyskland under Preussen. To nye stormakter på halvtomten endret den europeiske balansen for godt — og leverte modellen for moderne nasjonalstatsbygging. Eksamen har bedt om dette temaet i tre forskjellige utgaver (H22, H23, H19).
Bakgrunn: nasjonalisme på 1800-tallet
Nasjonalismen som idé bygde på opplysningstidens folkesuverenitet og den franske revolusjonens praksis. Herder og Fichte ga den en kulturell forankring: en nasjon er definert ved språk, historie og «folkelig ånd» (Volksgeist). Nasjonalismen var i utgangspunktet en liberal og progressiv kraft — sammenkoblet med kravene fra 1830 og særlig 1848 om konstitusjonelt styre og folkesuverenitet.
Etter 1848-revolusjonenes nederlag ble nasjonalisme i økende grad et instrument for eksisterende stater snarere enn for folkelige bevegelser. Det er denne overgangen — fra nedenfra-nasjonalisme til ovenfra-nasjonalisme — som forklarer hvordan Italia og Tyskland kunne samles av eksisterende dynastier (Savoia, Hohenzollern) snarere enn av republikanske revolusjoner.
Italia: Cavour, Garibaldi og Piemonte
Italia før 1859 var en samling småstater: Sardinia-Piemonte i nord (under Savoia), Lombardia-Venetia under Østerrike, Toscana og pavestaten i sentrum, Bourbon-Sicilia i sør. Risorgimento («gjenoppstandelse») var nasjonalismens samlende kall, men tre ulike visjoner konkurrerte:
- ·Cavour, Piemonte og det moderate borgerskapet.
- ·Italia som konstitusjonelt monarki under Savoia.
- ·Diplomati og krig mot Østerrike, alliert med Napoleon III.
- ·Mazzini og «Giovine Italia».
- ·Italia som folkesuveren republikk.
- ·Garibaldi mellom de to — folkehelt med republikansk hjerte, men praktisk nok til å overgi Sicilia til kongen.
- 11859 Cavour fremprovoserer krig med Østerrike og vinner med fransk støtte ved Magenta og Solferino. Lombardia til Piemonte.
- 21860 Garibaldis «de tusen» erobrer Sicilia og Napoli; Garibaldi overgir områdene til Viktor Emanuel II.
- 31861 Kongeriket Italia proklamert med Viktor Emanuel II som konge. Pavestaten og Venetia gjenstår.
- 41866 Italia får Venetia etter å ha alliert seg med Preussen mot Østerrike.
- 51870 Romiske tropper trekkes ut da fransk-prøyssisk krig bryter ut; Italia annekterer Roma. Hovedstaden flyttes til Roma 1871.
Den nye italienske staten beholdt få av Risorgimentos liberale løfter. Embetsmenn fra Piemonte styrte sør; analfabetisme var over 70 % i Mezzogiorno; banditt-opprør herjet i sør i flere år. Italia ble forenet på papiret, men «fare gli italiani» — å skape italienere av italienerne — sto igjen som oppgaven.
Tyskland: Bismarck og tre kriger
Det tyske språkområdet hadde i 1815 vært delt mellom det Tyske Forbund (39 stater), med Østerrike og Preussen som rivaliserende stormakter. 1848-Frankfurt-parlamentet hadde forsøkt å samle Tyskland nedenfra — det mislyktes da prøyssiske Friedrich Wilhelm IV avviste keiserkronen «av folkets nåde». Etter 1848 ble samlingen lagt i hendene på eksisterende stater. Otto von Bismarck, prøyssisk statsminister fra 1862, leverte.
| År | Krig | Mot | Resultat |
|---|---|---|---|
| 1864 | Krig om Schleswig-Holstein | Danmark | Preussen og Østerrike vinner; hertugdømmene under felles styre |
| 1866 | Sjuåkers-krigen | Østerrike + sør-tyske stater | Preussen vinner ved Königgrätz; Nordtysk Forbund stiftes |
| 1870–71 | Fransk-prøyssisk krig | Frankrike (Napoleon III) | Sedan-katastrofen; Sør-Tyskland slutter seg til; Det tyske keiserrike proklamert i Versailles 18. januar 1871 |
«Tidens store spørsmål kan ikke avgjøres med taler og flertallsbeslutninger — det var den store feilen i 1848 og 1849 — men ved blod og jern». Bismarcks programerklæring fra 1862 forklarer hans metode: nasjonalstatsbygging gjennom krig, ikke folkebevegelse.
Hva slags stat ble Det tyske keiserrike?
Vekselsvirkningen mellom prøyssisk konservatisme og tysk nasjonalisme ga en stat med eiendommelig dobbeltkarakter. Eksamenen i H22/H23 spør spesifikt hvordan den «skilte seg fra tidligere statsformer i det tyske språkområdet»:
- ·39 stater, ingen sentralregjering, ingen felles forsvar.
- ·Østerrike og Preussen som rivaliserende stormakter.
- ·Konføderasjon, ikke føderasjon — hver stat suveren.
- ·Etnisk og religiøst sammensatt: katolsk sør, protestantisk nord.
- ·25 stater i en føderal struktur, men Preussen dominerer (60 % av befolkning og areal).
- ·Østerrike utelukket — «lilletysk» løsning under prøyssisk hegemoni.
- ·Felles utenrikspolitikk, hær, valuta, lov. Rikskansler ansvarlig for keiseren, ikke Riksdagen.
- ·Allmenn mannsstemmerett til Riksdagen (på papiret demokratisk), men reell makt hos prøyssisk junker-elite.
Det nye keiserriket var altså en føderalt strukturert, men prøyssisk dominert nasjonalstat. Det brøt med konføderasjonen ved å ha sentral regjering og felles institusjoner; det brøt med det dualistiske systemet ved å utelukke Østerrike; det brøt med liberal nasjonalisme ved å være konstruert ovenfra under et autoritært monarki. Som AJP Taylor formulerte det: «Tyskland ble erobret av Preussen, og Preussen oppslukt av Tyskland.»
Sonderweg-tesen — at Tysklands særegne vei til modernitet la grunnlaget for nazismen — ble argumentert av historikere som Fritz Fischer, Hans-Ulrich Wehler. Den har blitt utfordret, men eksamen forventer at du kjenner debatten: var det tyske keiserriket en spesielt autoritær form for moderne stat, eller bare en variant av en generell europeisk utvikling?
Konsekvenser for europeisk maktbalanse
- Frankrike ydmyket ved Sedan; tap av Elsass-Lothringen pleier nasjonalismens revanchisme og bidrar direkte til motivasjonen for første verdenskrig.
- Østerrike ut av Tyskland — vender seg mot Balkan, der det møter russisk ambisjon. Den kjeden fører til 1914.
- Storbritannia opplever en kontinental rival som ikke har eksistert siden Napoleon — den tyske flåten under Tirpitz fra 1898 utfordrer Royal Navy direkte.
- Italia blir den minste av stormaktene; deltar i «kappløpet om Afrika», men med svake resultater og tap som Adua 1896.
- Europa får en ny tyngdepunktstat midt i kontinentet, og maktbalansen fra Wien-kongressen 1815 bryter sammen.
Redegjør for fremveksten av nasjonalisme i Europa på 1800-tallet.
Drøft deretter samlingen av Tyskland, og hvordan den nye tyske stat — Det tyske keiserrike — skilte seg fra tidligere statsformer i det tyske språkområdet.