Mellom 1808 og 1825 brøt de fleste spanske og portugisiske koloniene i Amerika ut av sine moderlands imperier. Resultatet var et tjuetalls nye stater med dyptgripende strukturelle problemer som forfulgte dem gjennom hele 1800-tallet. Eksamen Høst 2024 og Vår 2019 ber om denne historien — særlig sammenligningen med USA er en klassiker.
Bakgrunn: Det spanske kolonisystemet
Spania styrte sine amerikanske kolonier som vicekongedømmer: Ny-Spania (Mexico), Peru, Nueva Granada (Colombia/Venezuela) og Río de la Plata (Argentina/Uruguay). Systemet var:
- Hierarkisk etter rase: spanjoler født i Europa (peninsulares) sto over kreoler (spanjoler født i Amerika), som sto over mestiser, urfolk og afrikanske slaver.
- Merkantilistisk: handelsmonopol med Spania, forbud mot direkte handel med andre europeiske land.
- Sentralisert: alle viktige stillinger gikk til peninsulares, som drev tilbake til Spania etter tjeneste.
Den voksende kreolske elite — med utdannelse i Spania og inspirasjon fra opplysningstid, USAs revolusjon og franske revolusjon — opplevde dette som ydmykende og økonomisk undertrykkende.
Utløseren: Napoleon invaderer Spania 1808
Napoleons invasjon av Spania 1808 skapte et legitimitetsvakuum: kong Ferdinand VII ble fjernet, og Napoleons bror Joseph satt på tronen. Hvem var nå rettmessig hersker for koloniene? Kreolerne organiserte seg i lokale «juntaer» som først hevdet å styre på den fjernede kongens vegne, så etter hvert som selvstendige.
Latin-Amerikas uavhengighet er ikke utelukkende et resultat av lokal opposisjon — den ble katalysert av en europeisk hendelse: Napoleons invasjon. Uten den hadde kreolernes misnøye trolig ikke ført til væpnet brudd så raskt.
De sentrale aktørene
| Region | Leder | Karakteristikk |
|---|---|---|
| Nord (Venezuela, Colombia, Ecuador) | Simón Bolívar | «El Libertador»; visjon om et samlet Stor-Colombia; krig fra 1810 |
| Sør (Argentina, Chile, Peru) | José de San Martín | Kreolsk general; kryssing av Andesfjellene; befriet Chile og Peru 1818–21 |
| Mexico | Miguel Hidalgo y Costilla, José María Morelos | Katolske prester; mobiliserte urfolk og mestiser; henrettet av spanjolene |
| Brasil | Pedro I (sønn av Joao VI) | Portugal-Brasil; uavhengig keiserdømme 1822 uten større krig |
Bolívar og San Martín møttes ved Guayaquil 1822. Bolívar overtok det sørlige feltet, og slaget ved Ayacucho 9. desember 1824 (under Antonio José de Sucre) ble den avgjørende militære seier mot spanske styrker.
Utfordringene de nye statene møtte
De latinamerikanske statene hadde, ulikt USA, en rekke strukturelle ulemper som hindret stabil stats- og økonomisk utvikling:
- ·Britisk parlamentarisk tradisjon i koloniene.
- ·Jevnere fordeling av jord; ingen storgods-aristokrati.
- ·Relativt enhetlig protestantisk-engelsk kultur i kjerneområdene.
- ·Eliten samlet i grunnleggingen.
- ·Ingen tradisjon for representative institusjoner.
- ·Enorme jordeiendommer (latifundier) konsentrert hos eliten.
- ·Dype etniske skiller mellom hvit elite, mestiser, urfolk og frigjorte slaver.
- ·Eliten fragmentert; mange caudillo-generaler kjempet om makt.
- Caudillo-styre: militære «sterke menn» tok makten i ustabile politiske regimer. Statskupp og borgerkrig ble normen, ikke unntaket.
- Økonomisk avhengighet: eksport av råvarer (sukker, kobber, nitrater, kaffe, senere kjøtt) til Storbritannia og USA. Lav industriell utvikling.
- Den katolske kirken beholdt enorm makt og motsatte seg liberale reformer.
- Etniske spenninger: urfolksopprør (særlig i Andesregionen) ble brutalt slått ned.
- Territoriale konflikter: kriger mellom de nye statene — Mexico–USA (1846–48), Paraguay-krigen (1864–70), Stillehavskrigen (1879–84).
Tulio Halperín Donghi har lest uavhengigheten som en «borgerkrig innenfor spansk-amerikansk verden» — ikke en folkelig revolusjon, men en strid mellom elite-fraksjoner der urfolk og slaver var instrumentaliserte snarere enn aktive deltakere. Det forklarer hvorfor de sosiale strukturene endret seg så lite etter 1825.
Hvorfor utviklingen skiller seg fra USA
Sammenligningen med USA er en eksamenklassiker. Hovedfaktorene:
- Institusjonell arv: USAs koloniale forsamlinger fungerte allerede som representative organer; spanske kolonier hadde ingen tilsvarende.
- Sosial struktur: USA hadde mer egalitær jordeierskap (i nord; i sør dominerte plantasjeøkonomien, men med relativ etnisk homogenitet i den hvite eliten); Latin-Amerika hadde enorme klasse- og raseskiller.
- Geografi: USA samlet seg langs én stort sammenhengende kystregion; Latin-Amerika spente over enorme avstander med Andesfjell og regnskoger som hindret integrasjon.
- Eliten: USAs grunnleggere arbeidet sammen mot ytre fiende. Bolívar og San Martín delte seg; latinamerikanske generaler kjempet snart innbyrdes.
- Eksternt press: Storbritannia anerkjente USA og handlet med det fra første dag; Latin-Amerika ble lenge boikottet av Spania og senere underlagt britisk «uformell imperialisme» via lån og handel.
Redegjør for hvordan og hvorfor de fleste spanske koloniene i Latin-Amerika ble uavhengige fra Spania i de første tiårene av 1800-tallet.
Drøft deretter kort hvilke utfordringer de nye statene i Latin-Amerika hadde ved opprettelsen.