Konsulatsaken og unionsoppløsningen 1905

Bakgrunnen: konsulatsaken

Norge hadde ikke eget konsulatvesen — norske handelsskip ble representert utenfor rikets grenser av svenske konsuler. Etter hvert som norsk skipsfart vokste til verdens tredje største flåte (1880-tallet), ble dette politisk problematisk: svenske konsuler kjente verken til norske handelsforhold eller talte norske skipsredere godt.

1. 1
   1892 Stortinget vedtar eget norsk konsulatvesen — kongen nekter sanksjon.
2. 2
   1895 Karlstad-forhandlinger om kompromiss; bryter sammen.
3. 3
   1903–1905 Konsensus i Stortinget om at konsulatsaken må løses, om nødvendig ensidig.
4. 4
   23. mai 1905 Stortinget vedtar konsulatloven med stort flertall. Kongen (Oscar II) nekter sanksjon 27. mai.
5. 5
   7. juni 1905 Stortinget erklærer enstemmig at Oscar II «har opphørt å fungere som Norges konge», og at unionen dermed er oppløst.

Folkeavstemning og forhandlinger

For å vise legitimitet ble det holdt to folkeavstemninger:

1. 1
   13. august 1905 — folkeavstemning om unionsoppløsning: 368 208 for, 184 mot. 99,95 % stemte for. Bare menn kunne stemme; kvinner samlet 280 000 underskrifter som parallell støtte.
2. 2
   August–september 1905 Karlstad-forhandlinger mellom Norge og Sverige. Begge parter mobiliserte hærer, men militær konflikt unngås.
3. 3
   26. oktober 1905 Oscar II abdiserer som norsk konge formelt. Unionen juridisk opphørt.
4. 4
   12–13. november 1905 Andre folkeavstemning om kongespørsmålet: 79 % for monarki, 21 % for republikk. Den danske prins Carl ble valgt — tok navn Haakon VII.
5. 5
   25. november 1905 Haakon VII gjør sitt inntog i Christiania.

Hvorfor utfallet ble fredelig

Hva fulgte etter 1905

Norge ble fullt selvstendig stat med Haakon VII som monark, Christian Michelsen som første statsminister, og en utenrikspolitikk preget av nøytralitet. Norge fikk eget utenriksdepartement (1905), egen utenrikstjeneste (1906), og — etter hvert — sin første egen ambassadør i utlandet.