Det osmanske riket på 1800-tallet var «den syke mannen ved Bosporos» — et tradisjonelt muslimsk multietnisk imperium under press fra europeiske stormakter, balkanske nasjonalbevegelser og indre reformbehov. Samtidig opplevde Europa massive utvandringsbølger som omformet både Europas demografi og verden utenfor.
Det osmanske rikets situasjon rundt 1800
Riket strakte seg over Anatolia, Levanten, Mesopotamia, Egypt, Nord-Afrika og store deler av Balkan. Befolkningen var et mosaikk av muslimer (sunni og shia), kristne (greske ortodokse, armenere, syrere), jøder, drusere — organisert i et millet-system der religiøse samfunn hadde indre selvstyre.
Den militære overlegenheten — som hadde brakt osmanene til Wien i 1683 — var nå borte. Russiske og habsburgske armeer presset i nord; Egypts Muhammad Ali utfordret fra sør; balkanske kristne nasjonalbevegelser brøt løs.
Tanzimat-reformene 1839–76
For å redde imperiet vedtok osmanske myndigheter en serie modernisering: Tanzimat(«omorganisering») 1839 og 1856.
- Lik for loven uavhengig av religion — paradigmeskifte fra millet-systemet.
- Modernisert hær etter prøyssisk modell.
- Vestlig-orientert utdanning, sekulære skoler, militærakademi.
- Lovkodifisering — Mecelle (sivilrettskode 1869–76) basert på sharia men kodifisert i fransk stil.
- Konstitusjon 1876 — det osmanske parlament; suspendert av sultan Abdülhamid II to år senere.
Reformene var ambisiøse, men møtte motstand fra tradisjonelle muslimske grupper som fant likestilling med kristne uakseptabel, og fra konservative ulama.
Balkans nasjonalisme
- 11830 Hellas selvstendig etter krig 1821–29 og stormaktsintervensjon.
- 21830 Serbia får autonomi; full uavhengighet 1878.
- 31859/1881 Romania samles og blir selvstendig.
- 41908 Bulgaria erklærer full uavhengighet.
- 51908 Ung-tyrkernes revolusjon i Konstantinopel — Abdülhamid styrt; mer moderne nasjonalistisk politikk under «Komiteen for Enhet og Fremskritt».
- 61912–13 Balkankrigene — osmansk Europa mistet nesten alt utenfor østlige Trakia.
- 71914–18 Første verdenskrig på tysk side. Armenierfolkemordet 1915. Riket oppløst.
1800-tallets massemigrasjon
Mellom 1815 og 1914 emigrerte ca. 60 millioner europeere — den største migrasjonen i menneskenes historie inntil det 20. århundret.
- Hovedmål: USA (~35 millioner), Argentina, Brasil, Canada, Australia.
- Hovedavsendere: Storbritannia og Irland (tidlig 1800-tall), Tyskland og Skandinavia (1850–1900), Italia og Øst-Europa (1880–1914).
- Drivkrefter: befolkningsvekst, jordbruksendringer, hungersnød (irsk potet-katastrofe 1845–52), industriell push/pull.
- Norske utvandrere: ca. 800 000 mellom 1825 og 1925 — over en tredjedel av hele befolkningen rundt 1900.
- Kontraktarbeid: ca. 1,5 millioner indere og kinesere som «coolies» til Karibien, Sør-Afrika, Mauritius, Stillehavet, USA. Erstattet slavehandelens tvangsarbeid med juridisk frivillig — men under brutale forhold.
- Jødisk emigrasjon fra Russland etter pogromer 1881–1914.
Massemigrasjonen koblet europeisk overskudd av arbeidskraft til amerikanske og stillehavsmarkeder. Kombinert med dampskip, telegraf og frihandel ga det 1800-tallet et globaliseringsnivå som først ble overgått igjen rundt 1990. Den første globaliseringen brøt sammen med første verdenskrig.
Redegjør for hvordan rivaliseringen mellom de vestlige stormaktene påvirket det osmanske riket og det kinesiske keiserdømmet fra andre halvdel av 1800-tallet og frem mot første verdenskrig.
Drøft deretter kort hvorfor utfallene ble ulike — Kina kollapset 1911, Osmania 1918.