Norge etter ca. 1970 har vært preget av to store debatter: forholdet til Europa, og hvordan håndtere en mer mangfoldig befolkning. Bakteppet er senmoderne velferdsstat under press fra demografi, klima og globalisering.
EU-folkeavstemningen 1972
Norge søkte om medlemskap i EEC i 1962, 1967 og 1970 — alle ganger sammen med Storbritannia, og blokkert av de Gaulle. Da forhandlingene endelig ble fullført i 1971, måtte norsk folkeavstemning avgjøre.
- 25. september 1972: 53,5 % nei, 46,5 % ja. Bratteli-regjeringen gikk av; Korvald-regjeringen overtok.
- Nei-bevegelsen: Senterpartiet, SV (nyopprettet), Kristelig Folkeparti, fagforeninger på venstresiden, primærnæringer, distriktene. Argumenter: suverenitet, fiskeri, jordbruk.
- Ja-siden: Arbeiderpartiets ledelse, Høyre, deler av næringslivet, urbane eliter. Argumenter: økonomisk integrasjon, sikkerhetspolitikk.
Andre runde — 1994
22 år senere, ny forhandling, ny folkeavstemning. Sverige og Finland sto i samme forhandlinger.
- 28. november 1994: 52,2 % nei, 47,8 % ja. Tetter enn 1972 — men like sikker.
- Senterpartiet under Anne Enger Lahnstein: dominerende nei-skikkelse; fikk valgrekord i 1993.
- Maastricht-traktatens politiske ambisjon (felles valuta, utenrikspolitikk) gjorde EU-spørsmålet skarpere enn i 1972.
- Oljerikdommen: Norge hadde ikke økonomisk «behov» for EU.
- Sverige og Finland sa ja og ble medlemmer 1995.
EØS-avtalen 1994
Som kompromiss til medlemskap forhandlet EFTA-landene (Norge, Island, Liechtenstein, Sveits) frem EØS-avtalen i 1992. Den trådte i kraft 1. januar 1994.
- Tilgang til indre marked: fire friheter (varer, tjenester, kapital, personer).
- Ikke EU-medlem: ingen stemmerett, ingen plass i Kommisjonen, Rådet eller Parlamentet.
- «Fax-demokrati»: Norge må implementere EU-regelverk på indre marked uten å påvirke det. Kritikere mener dette er udemokratisk.
- Politisk holdbarhet: EØS har overlevd alle skiftende regjeringer i 30 år. Selv etter Sveits sa nei til EØS 1992, har Norge holdt fast.
EØS gir Norge det økonomiske EU uten det politiske. Ja-siden mener det er nest beste alternativ — vi får markedsadgangen vi trenger. Nei-siden mener vi har det beste av to verdener — adgang uten suverenitetsavståelse. Kritikere fra begge sider mener det er en uholdbar mellomløsning. Like fullt har avtalen vist seg robust.
Migrasjon og mangfold
- Arbeidsinnvandring 1968–75: tyrkere og pakistanere kom på arbeidsvisum. Innvandringsstopp 1975 begrenset videre arbeidsinnvandring.
- Flyktninger og asyl: chilenere etter 1973, vietnamesere fra slutten av 1970-tallet, bosniere fra 1990-tallet, somaliere, irakere, syrere.
- EØS-utvidelse 2004: arbeidsinnvandring fra Polen, Litauen og andre Øst-Europa. Polsk er nå Norges nest største innvandrerspråk.
- Asylkrise 2015: rekordmange søkere fra Syria, Afghanistan. Politisk debatt om integrasjon og kapasitet.
- Demografi: I 2024 har ca. 20 % av befolkningen innvandrerbakgrunn. Stor variasjon i opprinnelse, religion, utdanning.
- 22. juli 2011: Anders Behring Breiviks terrorangrep — 77 drepte. Det alvorligste politiske attentatet i Norge etter okkupasjonen.
Senmoderne velferd
- Aldrende befolkning: lavere fødselsrater (1,4 i 2023), levetid over 80 år; pensjons- og helseutfordringer.
- «New Public Management»: målstyring, konkurranseutsetting, bestiller-utfører — modernisering eller markedsgjøring?
- Klima: Norge som oljenasjon og klimaforpliktelser i konflikt. Paris-avtalen 2015; debatt om elbil-subsidier, CO2-avgift, hvilke utslipp.
- Politisk landskap: fragmentert siden 1989; mindretallsregjeringer norm. Fremskrittspartiet i regjering 2013–20; nye partier som MDG.
- Norge i NATO: opprustning etter 2014; Russland-grense viktigere etter Ukraina-invasjonen 2022. Sverige og Finland blir NATO-medlemmer 2023–24.